I forrige uke fikk jeg se igjen en fisk jeg sist så for åtte år siden. Da satte jeg den ut i et surt myrtjen, sammen med 11 andre ørretunger som alle var ca 15 cm lange. Den hadde vokst seg så stor og fet at jeg knapt trodde mine egne øyne da den veltet over flua mi. Med sine 2,1 kilo og 53 cm er det den tredje største ørreten jeg har fått i Osloskogene siden jeg begynte å fiske her for mer enn 40 år siden.
Fisken er født på settefiskanlegget til OFA i Sørkedalen hvor den levde i halvannet år før jeg flyttet den til det fisketomme myrtjernet. Da var den ca 15 cm lang. Her har den svømt rundt og tydeligvis levd livets glade dager i åtte år.
Fisken er interessant på mer enn en måte. Den beviser at ørret selv i et relativt lavtliggende skogsvann kan bli godt over 10 år gammel (fisken bar ingen ytre tegn på aldring – heller tvert om).
Den tredje største ørreten jeg har tatt i Marka
Den beviser at ørret fortsetter å vokse også i godt voksen alder, så fremt det er nok mat = få individer, som deler matfatet (Jeg hadde oppe to av dens søsken i fjor. Disse veide 1,7 og 1,8 kilo).
Deformasjonen var tydelig da jeg så bildet
Det jeg imidlertid finner mest forunderlig er hvordan ryggfinnen fortsatt bærer preg av livet i settefiskkummen. Da jeg kom hjem og så bildene bet jeg meg merke i dette. Særlig tydelig var det på det patetiske skrytebildet hvor jeg prøver å kødde, men heller blir seende ut som en pervers gærning)
Enkelte mener finneslitasje er noe settefisk reparerer etter noen år i det fri. Det er kanskje tilfelle for enkelte fisker, men jeg ser stadig eksempler på det motsatte. Med mindre fiskene har det ekstremt romslig, har god mattilførsel og masse friskt vann, blir finneskadene flere og større jo lenger fiskene går i anlegg. Ryggfinnen får en knekk, brystfinnene kan smuldre opp og / eller halefinnen blir seende ut som på denne ørreten, som ble fanget på Tuv i Hemsila nå i sommer, en fisk som trolig ble satt ut bare noen dager før den ble tatt:
Lars N
