Forventningene er like høye hvert år. Det samme blir skuffelsene.
Sju dager med intens jakt på svermende gigadøgnfluer og vakende storørreter er over. Jodda. Åpningslur(e)dagen slo til med kuling i kastene fra nord og forsommerens heftigste regnvær. På K-vann lå godgrunna delvis i le. I løpet av tre timer hadde ni ørreter gått på limpinnen, og i motsetning til tre av fire vulgata-takes, satt fisken på alle. Ahhh, så deilig; endelig ha funnet det riktige fluemønsteret, den riktige kroken; den perfekte vulgataimitasjonen, som gjør at fisken sitter når den tar. Åpningsdagens storeslem resulterte i godstemning på setra utover kvelden. Oppunder midnatt gikk endog kollega P så langt at han vederlagsfritt tilbød meg å bruke bilde av halvmetern sin med undertegnede som bakgrunnsposør på bloggen. Riktignok en torsk av en ørret, men halvmeter er halvmeter, uansett vekt.
Høyt opp, lavt ned. Fra regnvær og klekkekalas til sol, vind og tørke. Timer, dager og døgn med stirring på vannflater, som ikke leverte annet enn rifler, en og annen vespertina og hvis vak; ørret på 200 gram eller abbor på 15 cm, så små at de ikke klarte å gape høyt nok for å få imitasjonen min inn i munnen.
Sist fredag; regn i bøtter og kuling fra nord. Kjører slukøret langs Harestuvannet. Mistet ukas gjeveste fisk for to timer siden. Etter å ha tauet rundt i to, tre minutter løsner den, rett og slett detter av kroken etter en runde med basking i overflaten. Ikke noe annet kan gjøre en mann, som ikke har vært i kontakt med skikkelig ørret på dagevis, mer forvirret, trist, lei seg og deprimert enn å miste noe med prikker, som kunne ha vært en ny halvmeter.
Måkene stuper, svalene flyr lavt og angriper overflaten mellom skummende bølger. Panserklekking av vulgata der ute i stormen sør for øya. Observerer fenomenet med kikkert og får atter en gang beviset på at vulgataen digger våte omgivelser når den skal klekke og gir blanke om det blåser kjepper og kaniner.
Diametralt motsatt er det med paringsakten og spinnerfallet. Døgnfluenes dans er forbeholdt de varme sommerkveldene og detter vinden mot nullpunktet, flyr damene ut på vannet og legger eggene sine, før de flater ut og dør.
Å observere dette vakre fenomenet ved et vann som Maridalsvannet, er ikke bra. Det innbyr rett og slett til ulovligheter, i det minste til det Lenth, jazzHåvard og jeg definerer som undersøkende journalistisk virksomhet.
Maridalsvannet er drikkevannskilden til 95 % av Oslos beboere. I fjor sto et av Europas nyeste og mest effektive renseanlegg ferdig inne i fjellet ved oset der Maridalsvannet blir Akerselva. Alt vannet som strømmer ut i rørene i hovedstaden, er nå bestrålt så grundig at mange vil definere det som dødt. Hver minste parasitt er sjanseløs i kampen mot menneskehetens nyeste vannrensingsteknologi. Allikevel holdes drikkevannsrestriksjonene fra forrige århundre fortsatt i hevd. All fisking er forbudt, og det brukes en skog av penger og energi på å lønne vakter og holde overvåkningskameraene intakte. Barnslig, dumt og noe Oslopolitikerne snarest bør ta tak i! Vannet er en perle som det ikke lenger finnes sakelige argumenter å holde stengt, for i det minste den fiskeinteresserte delen av Oslos befolkning.
Vi tok saken i egne hender i går kveld. Mot slutten av uka kan du se resultatet i neste episode av Blogg TV. Hva vi fant ut er strengt hemmelig, men såpass kan røpes at vulgatadansen var den mest intense jeg har sett på år og dag, og at Nordlendingen rett og slett perset på tørrflue.
Nilssen
