Islandsk mareritt

Vadeskoene er svarte. Synene svir. Puster jeg gjennom munnen, knaser det når jeg tygger. Når jeg snyter meg, er snørra svart som natta. Huden kjennes som viskelær. En ekkel partikkelfilm legger seg på og rundt alt og alle. I sør, i retning vulkanen, står det en svart vegg, som om en helvetes storm er på vei. Den har stått der i tre dager. Vi trodde første det var et uvær. Men det rikker seg ikke. Det er ikke kommet en dråpe regn. Skyen er aske virvlet opp fra bakken.

 

Aldri har vind fucka opp en fisketur så bigtime. Atter en gang har yr.no ført oss opp i skyene ved å melde vindstille og sol påfølgende dag. Men det som møter oss hver morgen og hver kveld, er den samme monotone ulingen. Ikke storm, ikke kuling, men en bris heftig nok til å virvle opp ti millioner støvpartikler og rifle opp elva akkurat nok til å bremse klekkingene og holde fiskene langt unna vakmodus. Det gjør ikke bildet mindre gråsvart at vi er ved en av verdens rareste fiskeelver, en kildevannstrøm maks 10 meter bred på sitt videste, en liten elv hvor det bor mer enn et knippe monsterørreter, som visstnok ikke går av veien for å spise minifjærmygg fra overflaten, bare vinden roer seg.

Sjelden har begrepet bad timing vært mer på sin plass.

Men i morgen er det atter en dag. Nok en gang setter jeg min lit til yr.no, som melder 1 m/s og sol de nærmeste to dagene. I mellomtiden er det bare å holde seg innendørs, lese Snorre Sturlasson, drikke knert og bla i fangstjournalene på hytta. Med en litt ekkel følelse ser jeg at det på dagen ett år siden (01.06.2009) ble tatt tre ørreter i elva med lengdene 61, 65 og 55 cm. For 363 dager siden ble det tatt sju, også de godt over halvmeteren.

 

Selv har jeg fått en 400 grammer og en på 1,1 – for fire dager siden.

Det blåser på Island, og balla mi sitter fast. Jodda!

Nilssen