Årets første

9. mai

Yess, en glipe i nordaværet. Har vært meldt siden helgen, men etter gjentatte nedturer forårsaket av overdreven tillit til moderne nettmeteorologi (les yr.no), tar jeg ikke noe værvarsel ut over et døgn framover, for annet enn antagelser. Der hender det måleinstrumentene som lager prognosene, treffer. Onsdagen var ikke noe unntak. Da jeg tråkket meg innover skauen med sekk, telt og usedvanlig høy puls til så slakt terreng å være, kjente jeg et mildt sønnadrag mellom furuene.

Glemt var skituren fra Mylla til Katnosa mandag morgen hvor det bare var å konstatere at du må ha pilkestikke og isbor om du skal fange en 17. mai-fisk over 500 høydemeter i Nordmarka.

Er det en ting jeg har lært etter år med mai-fiske i Oslotraktene, er det evnen til fleksibilitet. Tørt hardt nordavær suger. Selv om isen ligger tjukk står fisken på bunn og sturer på slikt føre, og det sier seg selv at insekter ikke gidder å klekke i isvind og vindrosser.

Sånn er det bare.

Men i dag var det annerledes. Den eneste kvelden siden isløsningen med
et visst potensiale.

–       Jasså, du skal inn i lurevika og prøve deg …

En kar i joggedress og en usedvanlig vimsete fuglehund har parkert på plassen ved siden av meg mens jeg organiserer pikkpakket.  Alltid for mye på årets første tur.

– Tja… iallfall en tur til skogs. Tar vel sikkert et kast eller to også… men lurevika, er det stedet ? (jeg ante verken hvilken vik eller hvilket vann mannen refererte til)

– Neiii…, kanskje for tidlig der ennå…  småvanna er nok bedre. En kompis fikk en på 2 kilo i et av tjerna rundt H-vann i fjor. Sjukt svær fisk inni der. Men pene ærem ikke. Helt svarte!

Æremulig. Har jeg noen gang vært her inne uten å møte en kar, som i løpet av et par innledende fraser melder om fisk av avsindig størrelse?  Felles for dem alle, enten de stiller i grilldress, birkenuniform, nickers eller kjeledress er at de ikke fisker selv, men har en bekjent eller en fetter til naboen til sekretæren på jobben som har tatt en storing, en eller annen gang i løpet av de siste fem årene.  Hvorfor forteller de slikt? For å gi meg håp?, Være snill? For å breske seg? Fordi de ikke har noe annet å si, og er redd den lille pinlige pausen det fort kan bli mellom menn, som går på hverandre der inne i skogen og har innledet en samtale uten å kjenne hverandre?

Anyway

Kanskje ikke så rart pulsen er høyere enn formen skulle tilsi. Nok en  storfiskhistorie paret med årets første tur kan gjøre både det ene og det andre med en fiskesugen kropp.

Sju grader i vannet, en og annen fjærmygg på overflaten, et helvetes leven fra to par kurtiserende canadagjess, en sørvestlig vind, som sakte dovner hen. Jeg tusler fra vik til sund til tjern til myr. Jeg titter etter vak, etter fjærmygg, og kanskje en døgnflue. Den store myrdøgnflua (marginataen) ble observert på noen vann ikke langt unna på søndag. En melding som kan få selv elvefisker Lenth,  til å bli fjern i blikket og løs i magen.

Og så – så skal det skje. Årets første vak. I det Vålerenga og Hønefoss braker sammen til duell på Ullevål bryter en ørretmunn forsiktig overflaten der ute i de små krusningene og slurper lydløst i seg en liten fjærmygg. Minuttet etter var den opp igjen.

Sesongen er i gang. . Skuldrene er senket. Ingen ting kan vippe meg av pinnen. Det er latterlig å tenke på hva en klassisk skogørret på 33 cm kan gjøre med psyken til en fluefisker. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis svartskallen hadde vist seg.

Heldigvis hadde jeg ferske ørepropper i toiletmappa. Begrepet ”skogens fred og ro” er et påfunn en eller annen 1800-talls romantiker liret av seg. Han kunne aldri ha overnattet i mai-skogen. Makan til rabalder skal du lete lenge etter, og det starter tidlig. Fra 04.00 er det ikke ørens lyd. Trenger du hvile og fred – kom deg hjem heller enn i soveposen ute.

Nilssen