Desperate menn gjør desperate ting.
Det har vært en usedvanlig rar og treg sesong i skogen hvor det har vært laaangt mellom sukkerbitene, og i natt var min siste mulighet til å redde opp fadesen av et forsommerfiske nord i skogen (der det ikke pøses ut med settefisk fra et visst klekkeri i Sørkedalen).
Kl 01.03 i årets nest lyseste natt ble det plaster på et sår, som etterhvert hadde begynte å bli litt ekkelt. Jeg har hatt løft på den to ganger tidligere i år, både på maur og vårfluepuppe, men at den var 55 cm og to kilo, se det hadde jeg ikke trodd. Blant mine seks største i Nordmarka noen gang.
10 minutter senere tar bonusfisken på 1,8, også det i en liten vik jeg har vært i kontakt med grov ørret tidligere i år, fisk som heller ikke har villet sitte. Men det gjorde den i natt, så til de grader at jeg ikke engang forsøkte å få ut flua etter hoving. Jeg klippet heller snøret. Lot den gå med den lille caddiesen i kjeften, vel vitende om at ni av ti fisker kvitter seg med slikt i løpet av noen dager. Et drap i natten fikk holde. Ja, jeg kverka den første!
Durabelig plaskefight (ikke lett å kombinere med fotografering, men allikevel …)
54 cm lang og to kilo tung. En usedvanlig fet skogsfisk
Bonusfisken
