Det har vært som skrevet i stein, at det var engelskmenn som bragte fluefiske til Norge. Men hvem som først kastet en kunstig flue i en norsk elv, har det vært ulike meninger om:
”Etter alt å dømme var Johan Widerøe Thoning Owesen den første som fisket med kunstige fluer i en norsk elv, og sportsfiskets vugge sto i Nidelva ved Trondheim tett etter 1820”, skriver redaktør Sigurd Skaun i Sportsfiskernes leksikon.
Lokalhistorikeren Jon Sellæg hevder på sin side at det var Drammenseren Anders Smith som var først ute, og det lenge før det ble vætet fluer i Nitelva. Iflg Sellæg praktiserete Anders Smith fluefiske fra slutten av 1770-årene, etter å ha lært kunsten i England. Og ikke nok med det – han sørget også for at den andre fluefisker på norsk jord ble en kvinne. Fluefiskeren Alhet Stillesen ble hans kone i 1783. Iflg hennes barnebarn Christen “var fluefiske hennes yndlingsfornøyelse I de tidligere aar af hendes egteskab”, og videre: “min bestefar (Anders Smith) gjorde hyppige Ture ledsaget av sin Hustru, hvis selskap han nødig kunde undvære.» At Norges andre fluefisker var en kvinne, er ikke underlig sett i et historisk perspektiv. Det råder ingen tvil om at Cleopatra lurte Nilens fisker med flue for mer enn 2000 år siden.
Men er det sikkert at det aldri hadde vært brukt fluer som lokkemiddel for fisk i norske vassdrag før på slutten av 1700-tallet? Hva med vikingene? Hvorfor skulle ikke de kjenne til fluefiske? Deres mest offensive tokt og ferder gikk like langt syd som til Cleopatras verden (riktignok flere 100 år etter hennes levetid), og de tok med seg både jordisk gods og kunnskap tilbake til Skandinavia.
Haha, vil mange knegge over en slik hypotese, for noe bevis finnes ikke, men i sagalitteraturen henvises det stadig til fluer som lokkemat: I Njåls saga kap 42 får Hallgerd noen til å drepe Tord Løysingsson. “Men dersom Hallgerd komr annarri flugu i munn pèr (fører ei flue til i munnen på deg), blir det din bane” .
“Sigmund tyktest no yfir flugu ginit hafa”, er et annet uttrykk som brukes, og her betyr “ha gapt over ei flue” å ha blitt lurt. I et skaldevers fra ca. år 1000 forteller dikteren Ulv Uggason at det er ikke er hans sak å gape over den flua, dvs. ikke la seg lokke, og i mange av de vanlige verdslige sangene finner en stadig uttrykk som: gina yfir flugu, gina vio flugu. Det samme er tilfelle i den religiøse litteraturen, der fluer blir brukt som bilder av fristelser fra onde makter.
Flueordbruken i sagaene kan tolkes på mange måter, men fluene er alltid omtalt i forbindelse med at den som får de i munnen, kan miste livet.
Det finnes en legendarisk fiskefortelling i den norrøne litteraturen hvor guden Tor er med jotnen Hymne på fiske langt til havs. Han agner med et oksehode og får selve Midgardsormen på kroken. Her brukes akkurat de samme ordsammensetningene gin avid og gina yfir, som blir brukt når det er snakk om flue som lokkemat, og en flugumadr, «fluemann», er også omtalt om en som blir betalt eller lokket til å utføre et drap.
Tilfeldig ? Neppe!
LN
