Omslag biografi om Iacob Dybwad Sømme Om få uker utkommer en biografi på nærmere 400 sider om Iacob Dybwad Sømme, mannen bak Ørretboka (1941) og en legende i sportsfiskerkretser.

Etter avtale med forfatteren, Øystein Nord, og Ossiania Vitenskapsforlag bringer vi et utdrag fra boka.  Vi går inn på side 55, der Iacob, alltid faretruende høyt giret, feier gulvet med et par amatører:

«2. januar 1933 fyrte Iacob av en bredside mot to nyutkomne bøker over en dobbeltside i Tidens Tegn. Første del av den kombinerte bokanmeldelsen og debattartikkelen «To bøker om ferskvannsfiske – og litt om faglitteratur, forlag, presse og publikum» er en absolutt drepende kritikk av Simon Myrbergets og Ludvig Monsens utgivelser, hhv. Fisk og fangst i ferskvann og Innlandsfisket. De to forfatterne, begge i kategorien ‘glade amatører’, levnes ingen ære. Objektivt betraktet er dette utvilsomt temmelig svake bøker, sett med både datidens og nåtidens øyne, men ifølge Iacob er det liksom ikke måte på hvor håpløse de er. Myrberget, en fiskeinteressert lærer fra Sandnessjøen, og Monsen, en vestfolding bosatt på Hamar som gjennom en årrekke påtok seg konsulentoppdrag for fiskevannseiere i Østlandsområdet – ved enkelte anledninger over Fiskeriinspektørens budsjett – utfra et noe magert kunnskapstilfang, hadde stadig vært fremme i avisene med innlegg om innlandsfiske og kultiveringstiltak, og også holdt radioforedrag. Iacobs brutale anmeldelse begynner illevarslende med den ironiske formuleringen «Året 1932 har beriket vår faglige litteratur på ferskvannsfiskerienes område med ikke mindre enn 2 nye bøker.» I Myrbergets bok, en elementær innføring i fiskebiologi, ferskvannsfiskearter, fiskeredskaper, fiskemetoder, tilberedning og kultiveringsarbeid, «finnes enkelte riktige ting spredt innimellem på sidene, men de drukner fullstendig i en vrimmel av misforståelser og vrangforestillinger. Man skal ikke lese mange linjene før man merker at forfatteren overhodet mangler enhver betingelse for å sette sig inn i et faglig emne og i ennu sterkere grad til å skrive om det. Sprog, stil og setningsbygning er enkelte steder så dårlig at det er vanskelig å bedømme hvad forfatteren har ment og hvad han ikke har ment. […] Jeg skal ikke plage med for mange av de positive feil. Det er iallfall adskillig mer enn 100.»

Etter enkelte konkrete påvisninger av feilaktige oppfatninger hos Myrberget, f.eks. om kunstig befruktning, står Monsen for tur. Riktignok er det ikke så mange faktiske feil i hans bok, skriver Iacob, men dette  «skyldes neppe forfatterens kunnskaper, snarere at han konsekvent og systematisk  undgår enhver faglig oplysning. […] Dertil er boken fullstappet med anekdoter og unødig passiar. Den savner enhver fornuftig disposisjon og forfatteren savner enhver evne til nøktern og saklig vurdering av de forskjellige kapitler. Har man lest boken sitter man først og fremst med et overveldende inntrykk av prat og gjennemført rot.»

Myrberget og Monsen var nå ekspedert til de evige jaktmarker – «man kunne sikkerlig fylle en hel avis med alle de innvendinger som kan reises mot de to bøker» – og Iacob går over i noen betraktninger om det beklagelige ved at forlagene og pressen slipper til folk uten seriøse, faglig baserte kunnskaper på områdene de ytrer seg. Hva kan gjøres for å hindre at denslags uhindret utbys til vårt publikum, spør Iacob:

«Det fortvilede er jo at bøker som disse får den mest strålende mottagelse. Myrbergets bok fikk f.eks. samme dag som den kom ut og samme dag som den første gang blev avertert utmerket redaksjonell omtale. Senere fine anmeldelser. Den eneste undtagelse fra lovordene – mig bekjent – er professor Dahls anmeldelse av boken i Norsk Jæger- og Fisker-Forenings Tidsskrift. Monsens bok har allerede tidligere i høst kunnet rose sig av førsteklasses forhåndsreklame i pressen og den er hittil såvidt jeg har sett blitt positivt anmeldt.»

Kanskje må fagfolk selv i sterkere grad sørge for å holde dilettantene nede, undrer Iacob, og ikke regne med at interesserte anmeldere besitter de tilstrekkelige kunnskaper til å vurdere nye naturvitenskapelige bøker beregnet på det allmenne publikum. Men han har selv erfart at det oftest ikke hjelper å ta til motmæle mot «kvakksalverne»:

«I høiden kan man, når det er avisartikler det gjelder, opnå å jage en mann fra en avis til en annen. Vi har f.eks. gående en prest som skriver om jakt hver høst like sikkert som bladene gulner. Gang på gang er han imøtegått på overveldende saklige argumenter. Like sikkert er han der igjen næste år i en annen avis, og blir han imøtegått der, går han tilbake til en av de første aviser igjen og begynner en ny rundgang. Selv har jeg ved enkelte leiligheter drevet litt klappjakt på visse høittravende rasehygieniske skribenter og enkelte andre. Resultatet er slett ingen forminsket aktivitet, snarere tvertimot. […] I tilfellet Monsen kunde jeg selvsagt i sin tid imøtegått ham i pressen, men ikke tror jeg i vesentlig grad at det vilde kjølne hans kampiver eller ha hindret fremkomsten av hans bok.»

Iacob har mer tro på å utvikle forlagenes evne til ikke å la seg overbevise uten å innhente konsulentuttalelser fra kvalifiserte lesere. Iacob finner det skandaløst at Myrbergets bok er utkommet på et stort Oslo-forlag, som altså ikke har tatt seg bryet med å la fagfolk vurdere manuskriptet, men bare vil «sette nogen få sure pengeslanter i sving» ved første og beste anledning en eller annen «forfatter» banker på døren.»

Vi kommer tilbake med en grundig anmeldelse av boken når den kommer ut i begynnelsen av november.

33.

 

LN

 

 

 

Stikkord: , , ,