Det er bare å erkjenne: Leptophlebia marginata (den store myrdøgmnflua) byr på store forventninger, men lite vaking. Den begynner ofte å klekke allerede en uke etter isgang, og de sparsomme klekkingene pågår i 10-12 dager. 17. mai så jeg de første eksemplarene i Østmarka, og den ene timen det var et visst antall på vannet, viste noen fisker seg i overflaten. Jeg lurte en og myrdet den straks den var på land. Jeg ville ta mageinnholdet nærmere i øyesyn – finne ut hva tjukkasen hadde spist.
Svaret var entydig. Skal en drive imitasjonsfiske etter skogsørret på denne tiden av året – når fisken spiser alt den orker, men ikke vaker – er det libeller (øyenstikkernymfer) som gjelder. 10 stykker hadde den trinne 17.mai-fisken min glefset i seg de siste timen før den tok en Marginataimitasjon. Fire av dem var så ferske at de kravlet ut i det fri da jeg snittet magesekken:
Da jeg sendte bildet av mageinnholdettil fiskekompis Pål H, satt han seg umiddelbaret til bindstikka og produserte en serie imitasjoner:
«Etter noen egne forsøk på å imitere libeller, måtte jeg gi tapt. De liknet, men gangen i vannet var elendig. De roterte ved inntrekk, og roterende Libeller gjorde bare ørreten svimmel. Rune Stokkebekk har laget en variant som helt klart funker bedre, og da Runes kompis Robert Sørvik endret fluas bakkropp, ble den ennå bedre. Jeg foretrekker å binde flua på en lengre krok og har valgt TMC 2313, str. 10. Mørk brun med sorte markeringer har fungert meget bra.»
Pål H
At nyskapningen til Pål H funker, fikk vi bevist under de to siste dagenes fiske i Østmarka. På tross av plaskregn, frostrøyk, kuldergrader og morgentåke, lurte vi tre fine ørreter og var i kontakt med minst like mange, før vi returnerte fra Kattjernsområdet nå i ettermiddag.
Målrettet fiske med libelle-imitasjoner kan gi vakfrie fisketurer i mai mening og fokusert fiske, heller enn frustrasjon over mangel på overflateaktivitet.
LN
