Noen datoer gjennom sesongen forblir merkedager. De har levert noe særegent, som regel noe uventet eller stort. For meg er 17.oktober en slik dato. For noen år tilbake lagde filmen «Et år i Oslomarka». 17. oktober var da, som i dag, en gnistrende høstdag med nattefrost. Isen lå i viker og bukter til langt på dag.
Jeg timelapse-filmet solnedgangen over Hakkloa og hadde fem timer til rådighet fra kl 15. Selvsagt kunne jeg brukt tiden til noe mer fornuftig enn søk etter vakende ørreter, som sant skal sies er en sjeldenhet så sent på sesongen. Men ideen om å lure årets siste Markafisk skulle vise seg å være vel anvendt tid. En enslig majestet av en ørret vaket steady en gang annethvert minutt på Langvannet. Den supet lydløst i seg det som var av fjærmygg på solsiden et par meter fra land. Etter å ha observert den i tre kvarter på sin ferd fra sydenden av vannet og 800 meter nordover, la jeg ut en #18 palmermygg 25 meter foran siste vakposisjon. Tre minutter senere forsvant flua i en liten virvel. Selv halvmeterslange ørreter opptrer stille i høstskogen!
Det er fortsatt ikke for sent!
Nilssen
