God journalistikk krever grundig research. Det samme om du skal skrive din egen forsvarstale. Mandag publiserer vi en grundig og avslørende artikkel om den virkelig grunnen for vårt BloggTV-stunt i Maridalsvannet. Derfor måtte jeg oppsøke drikkevannets urkilder denne varmeste høstdagen i manns minne, ta turen inn dit hovedvassdraget til Maridalsvannet starter.
Vannkvaliteten var ymse, men maken til insektsliv har jeg ikke sett siden fjorårets varme junikvelder. Slikt medfører vakende ørreter og intenst fiske.
Selvsagt var dette med research bare et påskudd for å treffe på oktoberfiske på sitt beste. Varme, stille, klare dager som i dag, i etterkant av fuktig vær, slår sjelden feil. Og det er nå det gjelder. Til uka kommer nattefrosten, og da er løpet kjørt – iallfall nesten.
Tett oppunder Nordmarkas høyeste punkt – Svarttjernshøgda (717 moh) – ligger det øverste vannet i Nordmarksvassdraget; et surt lite avlangt tjern med avløp til Tverrsjøen, kjent fra gamledager for å huse en og annen gromaure. Etter hvert som sola fikk tak, begynte det å skje ting langs myrkantene. Store ansamlinger mikrofjærmygg avstedkom et og annet vak. Men da fisketiden på oktoberdagene er kort, og fiskene som vaket, ikke var større enn 27 cm (jodda, jeg lurte en), slapp jeg meg raskt ned til Ølja, en fin liten innsjø. Langs de stille partiene langs land var overflaten mettet av alt høsten kan frambringe av småkryp og insekter: biller, teger, edderkopper, maur, stankelbein, diptera, fjærmygg i alle størrelser og jaggumeg en og annen døgnflue. Det var slike mengder av småkryp på vannfilmen at det nærmest føltes ekkelt å senke koppen ned i grøten av levende organismer for å slukke tørsten. Jeg var nær ved å ringe Vannverket og be de komme å fjerne all denne halvdøde biomassen, som kommer til å råtne i løpet av noen uker. Men i det jeg grep telefonen oppdaget jeg at ryddmannskapet allerede var på plass. Ingen bombe akkurat. Hvis det ikke hadde vaket under slike forhold, hadde jeg ikke skjønt noen ting. Men du vet aldri: Sykere ting har visstnok skjedd (en av Lenth sine favorittutsagn når fisken ikke vaker på topp forhold).
Kan noen forklare meg følgende: Hvorfor ørreten på en dag som denne viser seg tre ganger, for så å svømme ti meter (og passere minst 768 godbiter), vake seks ganger, bli borte i fire minutter, vake tre ganger til på samme sted, for så å legge ut på en ny svømmetur, svømme under 898 lekkebiskner, før den er oppe igjen 20 meter unna? Det hører med til spørsmålet at aktiviteten foregår mellom 30 og 150 cm fra land.
Svar mottas med takk og jeg lover publisering med stor overskrift om det er et snev av fornuft i forklaringen.
Etter et par svette timer (vi snakker kortbuksevær), ble det med ett kaldere. Vakene, som ga null fisk i håven men en intens tilstedeværelse og tro på at nå, nå,nå…, ble mer sporadiske. Det var på tide å komme seg opp i høyden igjen; der solen ikke slipper tak før den slukes av Svarttjernhøgdas majestetiske åsrygg (et forsøk på å være poetisk a la forfatter Johannes Dahl, som levde for 100 år siden), til det jeg regner som den egentlige Kilden, selveste fødestedet til råvannet, et begrep de kommunale forbudshysterikerne i Oslo kommune elsker.
Gunnartjernet var det jeg hyppigst besøkte da jeg begynte å henge rundt i denne delen av skogen for snart ti år siden. Selv om fiskekompis Pål H omtaler det som et ”surt jævla myrhøl” (noe han delvis kan ha rett i da ph-en i vannet ligger nærmere 5 enn 6), hadde jeg tjernet som en hemmelighet i mange år. Annenhver høst satte jeg ut 15 2-somrige ørretunger, og det var et par sesonger det så lovende ut. I 2006 fikk jeg to på 42 cm. Samme år satte kompis Geirr, som lurte seg med under lovnader om å holde kjeft, ny pers i et av myrhølene ved utløpet. Fisken var den svarteste ørreten jeg noen sine har sett, men den var over halvmetern, veide 1,3 kilo og ble trolig født da Gerhardsen var statsminister.
Men etter at det gikk opp for meg at leirplassen ved vannet var en yndet location for festglade Hadelendinger med sans for engangsgriller, Gildepølser, Terje Tysland på medbrakt gettoblaster, ståsnører og flatfyll, forsvant Gunnartjernets magi. De feststemte karene tok aldri med seg annet hjem enn telt, sovepose og fiskene de fikk på marktuggene i løpet av natta. Søppel, bokser, flasker og griller lot de ligge. Det hører også med til historien om Gunnartjernets Fall at mange av festdeltakerne trolig hadde mageproblemer. Forbruket av dasspapir var fascinerende stort. Om det var fylla eller utslag av usedvanlig godt kameratskap, som gjorde at de aldri beveget seg lenger enn ti meter fra bålet for å gjøre sitt fornødende, må gudene vite. Begrepet svinesti har aldri føltes mer treffende.
Men tiden leger de fleste sår. I ettermiddag lå både leirplass og tjern jomfruelig badet i varmt, vakkert ettermiddagslys. Flere ørreter vaket steady langs myrkantene, det var akkurat passe med fjærmygg på vannet til at fiskene kunne velge min imitasjon, bare jeg var presis nok i kastet.
Resultatet? En som sikkert var minst 400 gram, men som glapp, og en som rullet elegant over palmermyggen min i det telefonen ringte. Nummeret var mistenkelig likt det miljødetektiven hos Oslo Politietkammer bruker, og snuteangst har trolig aldri gitt presise tilslag.
Nilssen
