Den sjuke dagen begynte med at vi ble tatt for tjuvfiske i et vann vi trodde var en del av elva.
Rakk å fange en kilosfisk før den rasende bonden med bart og kinnskjegg skjelte oss ut på islandsk med hagle i hånda.
Fortsatt rystede kom vi til en kulp nede i et juv i den superhemmelige elva. Førti meter lang, femten meter bred, glassklart vann, lys bunn, knott i ører, nese og rumpe.
Der ble vi stående og se på fire uvirkelig store ørreter nederst i kulpen. Alle var dobbelt så store som noen annen ørret vi noen gang hadde sett.
Så steg den største rolig opp til overflaten og lepjet i seg en liten fjærmygg. Seks kilo ørret spiser tørr mygg størrelse tjueto. Så vaket den en gang til. Jeg snek meg i posisjon med Jan Arild på brinken. Jeg kunne se både fisken og tungsteinhodet på nymfa der den deiset nedover mot giganten. Lykken sto meg bi, jeg kroket den på en 18-krok. Den laksaktige fisken føyk opp hele kulpen, rett forbi beina mine og inn i fossen øverst, ut av fossen igjen og inn i et underjordisk hull, der kroken mistet festet i fiskekjeften.
Så fikk jeg et par småfisk på rundt kiloen før jeg kroket et av de andre monstrene, som glapp etter fire tunge nøkk og et sjukt utras. I løpet av en halvtime hadde jeg hatt på to ørreter over fem kilo – i et akvarium.
Så kroka jeg en kilosfisk i halen. Den stakk ut av kulpen, ned et frådende stryk. Jeg holdt den igjen så fisken hang der og hoppet og spratt på bølgene med hodet nedstrøms. Jan Arild krøp nedover i buskaset og hovet den i lufta tjue meter nedenfor meg. Episoden vil nok prege fisken og fiskeren resten av livet.
Så kroka jeg en av de mellomstore fiskene, som jeg klarte å lande etter en episk fight. Den ville ut av kulpen, men Jan Arild risikerte livet ved å henge seg ut på brekket mens han plasket med håv og bein for å skremme den fra å rase utfor. Omsider en 2,5 kilos islandsks torpedofisk i håven – som jeg selvsagt hadde kroket i kinnet.
En syk, syk dag på en syk, syk øy.
Lenth
