5. februar kommenterte OFA-administrasjonen artikkelen min om bakgrunnen for den kommende arbeidsrettssaken om oppsigelsen av daglig leder. Svaret følger den samme oppskriften OFA har brukt når det settes søkelys på manglende åpenhet, for store fiskeutsettinger og mangel på biologiske undersøkelser. Artikkelen beskrives som et direkte angrep, og det uttrykkes skuffelse over at jeg bruker ”en trist personalkonflikt” for å hevde at det finnes en intern strid i organisasjonen. Personalsaken vil de ikke kommentere, men før tiradene om egen fortreffelighet og dyktighet (iblandet surmuling fordi de ikke blir hyllet for sitt fantastiske arbeid), slås det fast at:

Det er en glede å konstatere at det er full fart på anlegget. De ansatte har kommet tilbake med ny glød og på kort tid klart å ferdigstille anlegget til ny sesong. Vi opplever også en sterk motivasjon blant de frivillige.

Avslutningsavsnittet deres starter med at OFA ønsker selvsagt seriøse innspill til endringer velkommen. Hadde dette ønsket vært reelt, burde de avrundet her. Men isteden kommer den samme lekse som gjentas hver gang de kritiseres:

Det ligger mange års erfaring og utallige finjusteringer bak dagens kultiveringspraksis, og vi bruker alle de virkemidlene vi har. Det er få aktører i Norge som har mer kultiveringserfaring fra et så variert område, enn OFA, osv (red anm).”

Internstriden   I min artikkel så jeg den interne striden i OFA som et uttrykk for grunnleggende uenigheter om hvordan fisket i Oslomarka bør forvaltes både organisatorisk og biologisk. Jeg påpekte hvordan mangel på åpenhet, uvilje til å diskutere andres standpunkter og en arroganse av de sjeldne var dominerende før den oppsagte daglige lederen tok over. Formen og innholdet i svaret fra OFA-administrasjonen forteller i seg selv mye om dette problemet. Å komme med seriøse innspill til endringer til noe så selvforherligende er umulig. Dessuten: Hvis man ikke støtter OFAs fiskekultiveringspraksis, anses man automatisk som useriøs med mangel på kunnskap og erfaring.

Fra Rottungen for 15 år siden – før vannet ble pepret med settefisk

For eller mot settefisk?   De fleste av oss som er kritiske til OFAs metode er ikke prinsipielle motstandere av fiskeutsettinger, men vi mener det generelt settes for mange ørretunger for ofte. Dette fører til nedbeiting og utarming av fiskens næringsgrunnlag. For tette menneskeskapte ørretbestander resulterer også i at fisket forringes heller enn å gi publikum et bedre fisketilbud. Videre ser vi at OFA ikke har nevneverdig interesse for, eller oversikt over hvor det finnes naturlig reproduksjon og omfanget av denne. Dette bør være enhver fiskeforvalters ansvar og blant de høyeste prioriteringene. Mange av gytebekkene i marka har stor produksjon av ørretunger, noe som ser ut til å ha økt med bedre vannkvalitet og en endring av meteorologiske forhold de siste 15 åren. Flytting av villfisk fra overtallige bekker er blitt en vanlig kultiveringsmetode, og med stor suksess, i mange nærliggende kultiveringsområder. Vi mener denne metoden bør prioriteres framfor OFAs fokusering på ørretunger fra settefiskanlegget i Sørkedalen.

Historieløshet eller bevisst løgn?   I svaret fra OFA påstås det at habitatsforbedringer og gytebekker har vært i fokus fra første dag. Dette er i beste fall uttrykk for historieløshet. De burde tatt  en titt i sin egen jubileumsbok før de skrev innlegget, så hadde de sluppet å bli tatt i løgn. Mer om dette etter hvert, men først noen ord om utsettingsmengder, konsekvenser og hvorfor settefiskkulturen alltid har stått sterkt i OFA .

Som Gud i eget rike bør du utvise varsomhet   Mange av de mest interessante fiskevannene i marka er avhengig av utsettinger for at det skal være ørret her. Befruktet rogn krever grus og rennende vann for å utvikle seg til yngel. Finnes ikke dette naturlig lar det seg vanskelig endre, uansett hvor mye arbeid man nedlegger for å få det til. Veksten på fisken i slike habitater styres primært av antallet individer som settes i forhold til tilgjengelig matmengde. Selv i sure tilsynelatende næringsfattige myrtjern kan ørreten bli flott hvis antallet settefisk holdes lavt. Som fiskekultivator er man i slike vann Gud i eget (ørret)rike. Ved å la det gå to, tre eller fire år mellom utsettingene kan de utsatte årgangene skilles fra hverandre. Man får en klar pekepinn på vekstutviklingen og om antallet settefisk harmonerer med tilgjengelig matmengde. Denne varsomheten praktiseres sjelden i OFA-vannene. Tvert om. Settefisksjefen ivrer etter årlige utsettinger. dette kommer tydelig fram i et notat fra 2016 i forbindelse med at fiskeforvalteren i Akershus Fylkeskommune arrangerte et åpent møte om framtidens fiskekultivering sett i lys av EU`s vanndirektiv. OFAs settefisksjef uttrykte da som nå motstand mot å la hvermannsen mene noe dette, fant møtet uinteressant og sendte heller et ”Et faginnspill til prosessen med nye retningslinjer for OFAs fiskekultivering”. I det 17 sider lange faginnspillet understrekes gang på gang behovet for årlige utsettinger. En av grunnene til det er minken:

Den innførte amerikanske minken har spredt seg som en plage over hele Marka. Rundt hver bekk er det revirer av utallige mink. De tar både gytefisken på høsten og oppvekstfiskene i kulpene ellers i året … Å bekjempe titusenvis av svartelistede mink ute i villmarka er en uoverkommelig oppgave for OFA. OFA fanger derimot litt mink i forbindelse med klargjøring av stamfiskelokaliteter til ruser, og da holder det seg minkfritt rundt rusene i en kort periode, men neste sesong er det akkurat like mye mink der igjen. Bare på tomta ved Sørkedalselva er rekorden 24 mink i samme felle på ett år. Vi vet derfor en hel del om hvor stort problem innført mink er i Oslomarka. Fiskesuppleringer er et kompenserende miljøtiltak her, og det gjelder for absolutt alle vann og elver. Minken hamstrer utvilsomt ekstreme mengder av ørret i bekkene.

Hvis minkens herjinger i marka er så omfattende som beskrevet her, burde minkfangst vært høyt prioritert, vel og merke hvis reproduksjonen var ansett som viktig å bevare. Men OFAs minkfangst begrenser seg til fellefangst rundt settefiskanlegget. Det sier mer om OFAs prioritering enn om antallet mink i marka. I faginnspillet nevnes flere andre faktorer som iflg OFA nødvendiggjør årlige utsettinger. Utsatt/innført ørekyte beskrives som en art nesten like ille for ørreten som minken. Ødeleggelse av gyte og oppveksthabitater pga tømmerfløting og at hovedvassdragene allerede for 150 år siden ble regulert av drikkevannshensyn, er andre viktige momenter i forsvaret for utsettingspolitikken. Slike menneskeskapte inngrep har utvilsomt hatt negativ innvirkning på ørretens naturlige reproduksjon. Men beskrivelsen av Oslomarka som en helvetes forgård for ørreten, hvor innførte fiender dreper for fote, er framført i en retorikk som gjør notatet til et propagandaskriv for OFAs settefiskpraksis heller enn en troverdig oppsummering basert på undersøkelser og kunnskap.

Fra et tjern i Oslomarkas naboskog hvor det settes få fisk i ny og ne. 7 år gammel og 1,2 kilo

Ideen om skogsørretens størrelse  Ørret vokser påfallende bra også i tette populasjoner fram til den blir kjønnsmoden i en alder av 3-4 år (ofte 28-35 cm). Etter dette stagnerer imidlertid veksten markant i vann hvor de er for mange. Næringen går med til å produsere rogn og melke. Lite blir igjen til vektøkning, selv om den årlig strekker seg en cm eller to i lengden. I slike vann lever ørreten sine siste år som langtynne fisker,  pluss/minus 40 cm, hvite i kjøttet og gjerne i brun gytedrakt sommer som høst. Hvorfor det er slik? Hvorfor settes det så mye fisk at denne vekststagnasjonen er regelen heller enn unntaket i mange OFA-vann? Har dette vært så vanlig over så lang tid at OFA-folkene faktiske  tror at det er sånn markaørret skal se ut?

Båhus Branntjern er et idyllisk skogsvann på høydene vest for Stryken, ca 600 meter langt og 70-100 meter bredt. Det er relativt næringsrikt, og den unselige utløpsbekken i sør har verken gytegrus eller fall nok til å produsere ørretunger. I 50 år var vannet åsted for det lengste og best dokumenterte abboruttynningsprosjektet som er gjennomført her til lands. Hver vår drev de to OFA-karene Bjørn og Odd et intenst rusefiske etter abboren for at den utsatte ørreten skulle få færre konkurrenter til matfatet. Mer enn 10.000 abbor gikk i rusene de tiårene de holdt på. Fangstene varierte, men uavhengig av antallet, ble de utsatte ørretene sjelden større enn halvkiloen. I fjor sommer skrev jeg en artikkel om prosjektet deres. Jeg fikk se statistikkene og ble fortalt systematikken i arbeidet. Antallet ørretunger de hadde satt ut var også sirlig notert. Tallene var alltid tresifrete, og det gikk sjelden mer enn et år mellom utsettingene. Da jeg spurte Bjørn hvorfor de satte så mange og nesten hvert eneste år, svarte han med det samme resonnementet jeg har hørt fra flere eldre OFA-folk:

 … det gjaldt jo å kare til seg flest mulig da vettu. Sånn har det alltid vært i OFA. Man visste jo aldri hvordan det ville bli i året som kom.”

Båhus Setertjern. Et klassisk OFA-vann hvor det er satt i mye settefisk i årevis

Odd og Bjørn ble med i OFA i 1956, ti år etter ambisjonen om å sette ut 120.000 sommergamle ørretunger årlig ble beregnet til nøkkeltallet for å gjøre Oslomarka til et ørreteldorado. OFAs fiskebiolog hadde også beregnet seg fram til at bare 5 – 10 % av behovet for ørretunger ble produsert naturlig. Det resterende måtte tilføres i form av anleggsprodusert yngel eller sommergammel settefisk.Før 1940 ble det satt yngel i en håndfull kommunale skogsvann hvor det ikke fantes ørret tidligere.

Fra utsetting av ørretyngel på slutten av 1930-tallet (foto: Fiskesport)

I årene etter det ambisiøse utsettingstallet ble fastsatt, ble det tatt flotte fisker i flere av dem. Dette ble ansett som beviset for hva som var mulig å oppnå, i de fleste vann og tjern i marka, bare man fikk tak i nok settefisk. Med eldorado i kikkerten og stadige suksesser fra førstegangsutsettingene så OFAs fotfolk lyset skimte i det fjerne. Troen på utsettinger var urokkelig. Ingen stilte kritiske spørsmål og settefiskanlegget var selve navnet i OFA-hjulet. Skjærene dukket imidlertid snart opp i settefisksjøen. Å produsere mer enn 100.000 levende enheter årlig var langt fra problemfritt. Det var ikke uvanlig at arbeidslagene ble tildelt mindre fisk enn de var forespeilet. Da settefiskanlegget ble flyttet fra Holmendammen til Sørkedalen på slutten av 1950-tallet vedvarte innkjøringsproblemene, og siden har anleggsdriften alltid hatt en viss uvisshet hengende ved seg.

Kan dette være med å forklare hvorfor mange av de mindre markavannene er blitt preget av langtynne fisker? At en utsettingskultur hvor det heller ble satt for mye enn for lite dannet en standard og en myte om Oslomarkaørretens  vekstkurve? Jeg tror det. Utsettingene i Båhus Setertjern er like mange av de andre man får inntrykk av om en går tilbake og ser de lange linjene i OFAs utsettingslister – tall som ofte er de samme år ut og år inn.

Om kunnskap og mangel på sådan.  I 2013 utarbeidet NIVA en rapport om effekter av fysiske inngrep i Oslomarka og forslag til tiltak. Oslo kommune ved Vann og avløpsetaten var oppdragsgiver og OFA deltok i referansegruppen som en av prosjektets viktigste informasjonskilder. Alle de 51 regulerte innsjøene som inngår i Oslos vannforsyningssystem var med, til sammen ca. 250 vannforekomster. En vesentlig del av arbeidet var vurderingen av ørretens reproduksjons og vandringsmuligheter i de ulike vannforekomstene. Dette ble imidlertid basert på flere antakelser og mindre håndfast kunnskap enn vanligvis påkrevd. I prosjektrapportens sammendrag oppsummeres det bl a:

Vannområde Oslo

I hht. Vannforskriften skal  den økologiske tilstanden egentlig fastsettes på bakgrunn av biologiske undersøkelser. Men da slik informasjon nærmest ikke foreligger, gjøres vurderingen her på bakgrunn av hydromorfologiske støtteparametere …

 De delene som omhandler ørretens reproduksjon er både mangelfull og til tider misvisende. De ansvarlige for rapporten legger da heller ikke skjul på manglende informasjon for å kunne gi en skikkelig beskrivelse. Hvorfor mangler slike undersøkelser og opplysninger om det som bør være grunnlaget og førende for både forvaltningsplaner og utsettingsplaner?

Løgnen om bekkeengasjementet   OFAs frivillige har siden dag 1 jobbet for fullt med å forbedre gyte- og oppvekstbekker. Der det er hensiktsmessig og praktisk gjennomførbart, er dette arbeidet i stor grad allerede utført. Dette arbeidet har pågått konstant som OFA-dugnad i Marka i over 80 år.

Påstanden fra OFA-administrasjonen, stemmer ikke med virkeligheten. Det var først etter 30 års kultiveringsarbeid OFA sentralt rettet fokus på bekkene. Siden 1947 hadde danske eksportører levert befruktet rogn til anlegget. Med noen unntak nådde OFA målsettingen sin om å produsere og sette ut 120.000 yngel og settefisk. Allikevel ble fisket påtakelig dårligere utover på 1960-tallet. Det ble stilt spørsmål om bruken av den utenlandske settefisken, og som en del av en større plan satt arbeidsutvalget først nå fokus på bekkene og det ubenyttete potensialet som fantes her. I  medlemsbladet OFA-nytt nr 5 / 1966 hadde mangeårig formann og ildsjel i OFA, Gunnar Aamodt, en lang artikkel under headingen ”Mange bekker små …”. Artikkelen var et resultat av aha-opplevelsen  han hadde hatt på oppdagelsesferd langs flere småbekker i sene kveldstimer i gytetiden de to siste årene. Etter å ha fastslått at Oslomarka har lite rennende vann i forhold til vannarealet og usikkerheten på reguleringene i hovedvassdragene sin påvirkning på resultatene av utsettingene, påpekte han hvor lite OFA visste om hva som forgikk på bekkene om høsten. Han gjør også sine betraktninger om hvor lite de vet om den naturlig reproduksjonen generelt og hvor stort  rekrutteringspotensiale som fantes i de småbekkene. Videre oppsummerer han dette som en av veiene å gå framover, heller enn å basere seg på den danske settefisken. Arbeidsutvalget vedtok igangsettelse av et kartleggingsprosjekt av de uregulerte bekkene, men iflg OFAs egen jubileumsbok var det dårlig respons hos lagene og sakte men sikkert rant bekkeprosjektet ut i sanden uten noe resultat.

Hvorfor ljuge på seg et fokus som ikke har vært der?   I de 50 årene som har gått siden arbeidsutvalget i OFA vill se nærmere på potensialet for naturlig rekruttering, har det vært enkelte blaff av bekkefokus fra ledelsen. Men siden etableringen i 1936 og fram til i dag er det settefiskanlegget som har vært OFAs motor og hjertebarn. Dette har imidlertid ikke forhindret enkeltlag i å drive habitatforebyggende tiltak for å styrke naturlig fisk i vannene sine. Da jeg ble med i Lag nr 7 på slutten av 1970-tallet, hadde lagleder Trygve Holth bestemt seg for å utbedre bekken mellom Trollvann og Sølvdobla. Hans innsikt, glødende interesse og voldsomme arbeidsiver resulterte i en gytebekk så produktiv at vannet nedstrøms ble overbefolket i løpet av noen få år. Det finnes flere liknende eksempler, men de er heller unntaket som bekrefter regelen.

Å styrke ørretbestandene     De som startet OFA skjønte tidlig at det var et behov for styrke mange av ørretbestandene for å opprettholde et attraktivt fisketilbud i et så tett befolket område som Oslomarka. Slik er det også i dag.

Sitatet er hentet fra OFA-administrasjonen sin kommentar på min artikkel. Med styrking av ørretbestandene menes settefisk fra det de kaller kultiveringsanlegg. På OFA-språket kalles det suppleringsfisk fra villrogn i marka. Kjært barn har mange navn! Den nåværende ledelsens manglende interesse for egenproduksjonen i marka og fokuseringen på settefisk fikk jeg tydelig bekreftet i en telefonsamtale med en av de nyvalgte styremedlemmene i høst. Det var i starten på fjorårets gyteperiode og jeg lurte på om han hadde vært i bekkene og tittet. Svaret hans kom raskt som en refleksreaksjon;

Nei, det var ikke avklart om det kunne legges inn noe rogn på anlegget enda, så det var uklart om det ble noe stamfiske …”

Sagt med andre ord: Aktiviteten på gytebekkene er uinteressant med mindre det skal hentes rogn og melke til settefiskanlegget.

Møtet mitt med de to OFA-veteranene bekreftet dern manglende villfiskinteressen. Noen hundre meter sør for Båhus Setertjern ligger det lille Lauvtjernet. Det har to betydelige innløpsbekker og en utløpsbekk som også holder mye vann. Bekkene både inn og ut brukes som gytebekker av den overtallige ørretbestanden i tjernet, og de produserer hundrevis av ørretunger. Men for Bjørn og Odd var det aldri aktuelt å fange ørreter herfra og bære de over til Båhus Setertjern. Da var det enklere og tradisjon å hente fisk på settefiskanlegget i Sørkedalen heller enn å overføre villfisk. Det er utvilsomt enkelt og lett å hente en pose fisk fra en tank, lempe den inn i bilen og kjøre fram til vannet hvor fiskene skal sette ut. Men tiden er inne for å tenke økologi framfor enkle løsninger. OFA bruker ofte publikums ønsker og behov når de forsvarer bruken av anleggsfisk og store utsettinger. Heller ikke på dette feltet er dette «faglig fundert» på annet enn antakelser og ytringer som «De fiskerne vi møter i marka er 99% fornøyd over den fantastiske innsatsen vår»

Negativ erfaring    OFA trekker ofte fram sine 80 års kultiveringserfaring, en bakgrunn ingen kan matche. Men verdifull erfaring henger ikke automatisk sammen antall år. Gjør du den samme bommerten igjen og igjen og ikke prøver noe nytt, blir disse  80 årene heller en selvoppfyllende profeti basert på en monoman praksis, enn en verdifull erfaring. Det gir iallfall ingen grunn til å skryte på seg en edel faglig kompetanse som ikke bør settes under lupen.

Lars Nilssen

 

 

Stikkord: , , , , , , ,