I september vedtok styret i Oslomarkas Fiske Administrasjon (OFA) å si opp sin daglige leder. Oppsigelsen er en del av en konflikt som har eskalert de siste årene. Siste ord er ikke sagt i saken. OFA er stevnet for arbeidsretten for usakelig oppsigelse, en avskjedigelse grunneiernes styrerepresentanter stemte mot. De ønsker han tilbake i stillingen. Flere ledende OFA-folk ser på oppsigelsen av daglig leder som et kupp, iscenesatt av en godt organisert fløy som så han som en trussel mot en kultur de selv er en del av og ikke ville gi slipp på.

Konflikten handler om mer enn hvem som har sagt hva, eller hvem som vil ha med hvilken hund på jobben uten å ta allergihensyn. Det som utenifra har framstått som en fastlåst personalkonflikt handler i bunn og grunn om hva og hvordan OFA skal være i framtiden og hvilke retningslinjer som skal være førende i forvaltningen av fisket i Oslomarka.

Tilbakeblikk

Forsiden på OFAs årsberetning fra 1943

I 1943 ble Oslomarka gjort tilgjengelig for sportsfiskere. Etter årelange forhandlinger ble Nordmarkskontrakten undertegnet av Oslo, Asker og Bærum kommuner og godseier Løvenskiold. Med denne ble fiskeretten i det meste av Oslomarka forpaktet av OFA mot at de skulle organisere et effektivt oppsyn, tilgjengeliggjøre og selge fiskekort og igangsette fiskekultiveringstiltak.

Fredssommeren 1945 etablerte OFA mange titalls dugnadsgjenger med ansvar for et eller flere vann. Arbeidslagene besto av to til 10 mann. Administrasjonen var ledet av entusiastiske sportsfiskere med god organisasjonserfaring, og flere av landets dyktigste ferskvannsbiologer var med i beslutningsprosessene. En av dem var Kjell W Jensen. I 1946 gjorde han et  overslag over hvor mange ørretyngel som måtte til årlig for å gjenskape det sagnomsuste ørreteldoradoet, som visstnok fantes i Nordmarka i førindustriell tid. Hvordan Jensen kom fram til tallet 120.000, er uklart. Bakgrunnsmaterialet og bergningsmetoden hans ble aldri offentliggjort og papirene er borte. Men den andre grunnpilaren i OFAs kongstanke er tilgjengelig. I 1844 kom Asbjørnsen & Moe sin bok ”Norske folkeeventyr”. En av fortellingene er ”En natt i Nordmarken. Historien er basert på Asbjørnsens egen opplevelse av en fisktur i Nordmarka hvor han møter legenden Elias fisker. Her beskrives gode fangster, men går man teksten grundig etter i sømmene, eliminerer nasjonalromantisk hybris og har en viss kunnskap om tidligere tiders vektenheter, er det lite belegg for å bruke Asbjørnsen som sannhetsvitne om et svunnet ørreteldorado. (Årboka for Maridalens Venner 2019 går i dybden på flere av disse mytehistoriene om gamle dagers storfisker)

Settefiskfokus

Allikevel ble Asbjørnsens fortelling fra 1840-tallet og det uverifiserte regnstykket til Kjell W. Jensen mytiske veivisere for OFA. Hovedfokuset  var produksjon og utsetting av ørretunger. Jensen og flere med han var overbevist om at den naturlige rekrutteringen bare utgjorde mellom 5 og 10 % av det nødvendige for å gjenskape eldoradoet. Resten måtte produseres på OFAs settefiskanlegg og settes ut.

Før ble ørretungene satt ut som yngel. I dag lever de som regel sitt første år i anlegg før de settes ut.  

Det har skjedd mye både med settefisken og spørsmålet om bruken av den siden Jensens beregning i 1946. I dag anbefaler myndighetene å fase ut settefisk og anbefaler heller å bruke tid og ressurser på habitatsforbedrende tiltak og flytting av villfisk fra overtallige bestander.

Å sette likhetstegn mellom fiskekultivering og utsettinger tilhører en annen tid. Men hos OFA har tiden har stått stille. Her har settefisken fremdeles hovedrollen. På facebooksiden deres i oktober 2020 skriver administrasjonen:

Stamfisket har begynt og klekkeriet vårt vil fremover nå fylles opp med neste generasjon av Markaørret. Dette er det viktigste leddet i OFA`s arbeid, så stamfiskelagene gjør alt for å sikre kvalitetsrogn og –melke.

En ny generasjon markafisk settes ut. OFA har aldri hatt noen tradisjon på nysgjerrighet eller undersøkelser av  hvor mange naturlig fødte ørreter som tilhører samme generasjon. 

I OFAs internblad ”OFA-info” skrev sjefen for settefiskanlegget en kommentar til et NRK-program om tilbakegangen i laksebestanden i Tana:

Dersom dette superenkle kultiveringstiltaket hadde blitt utført i stor nok grad i alle Norske laks- og sjøørretelver, så ville det ha «fosset opp» med fisk som i gamle dager i de fleste i løpet av 6-7 år. Det avgjørende er å sette ut mange nok rekrutter til riktig tidspunkt, og å spre dem skikkelig der det er best leveforhold. Med dagens kunnskap og erfaringer, så er dette veldig enkelt. Laks er noe av det aller enkleste som fins å kultivere. Sjøørret er heller ikke vanskelig.

Myndighetenes nasjonale føringer for fiskekultivering  basert på ny kunnskap og vedtatt lovverk står i diametral motsetning til uttalelsen. (Mer om settefiskproblematikk i en kommende artikkel)

Arroganse og selvgodhet

Høsten 2016 inviterte fiskeforvalteren i Akershus Fylkeskommune til et åpent møte for å få innspill til de nye retningslinjene for fiskekultiveringen i fylket. OFA har forvalrtningsansvaret for mange av vannene i fylket, men viste liten interesse. I forkant av møtet mottok hun denne beskjeden fra administrasjonen:

Det vises til mottatt info om møte vedr. fiskeutsettinger og de punktene som skal diskuteres … Temaene som ønskes diskutert er omfattende og berører mange detaljer innen fagområdet. Vi er av den oppfatningen at en åpen, allmenn debatt ikke vil være egnet for å belyse dette faglig. Vi vil, som en seriøs aktør, utveksle vår fagkunnskap med fagfolk i forvaltningen og holde debatten på det nivået.

Underteksten er tydelig: Dette er det vi som vet noe om! Vedlagt meldingen  var et dokument med OFAs 80-årige erfaringsgrunnlag. Det er som et sammenhengende forsvarskrift for behovet for løpende fiskeutsett, og det finnes ikke antydning til kritiske spørsmål rundt egen praksis. Jeg vil ta for meg dette dokumentet i en kommende artikkel om bruk av settefisk i forvaltningen.

Da laksen kom tilbake i Akerselva, fikk OFA ansvaret for kortsalg og kultivering. Våren 2011 døde all fisken i elva etter et fatalt klorutslipp fra renseanlegget ved Maridalsvannet. Befruktet rogn som lå nedgravd i grusen, overlevde utslippet. Hvor mye laks og sjøørret som  ville befolket Akerselva naturlig i etterkant av utslippet, var uten interesse for OFA. Tvert om. Man ønsker å tro, og gjør det sikkert også, at det knapt ville vært en laks i elva hvis det ikke hadde vært for deres enorme utsettinger. Settefiskansvarlige uttalte:

Uten et velfungerende, lokalt kultiveringsanlegg har ikke myndighetene tilgang til erstatningsfisk for å reparere skader, slik som f.eks i Akerselva etter klorutslippet. Der fikk altså 3 mann i OFA det til å fosse opp med stor laks og sjøørret etter 4,5 år.

De nedre delene av Akerselva var fisketom i over 100 år før det ble gjennomført en vellykket utsetting av laksesmolt på begynnelsen av 1980-tallet. Kommunen startet et omfattende opprydningsarbeid og de viktigste kildene til forurensingen ble klarlagt. For å følge utviklingen  engasjerte Vann og avløpsetaten et forskerteam. Flere av dem hadde fulgt elva med argusøyne i mer enn 25 år og var kritiske til deler av OFASs metoder. Dette var lite populært hos settefiskansvarlige, som sendte denne mailen til sjefen for forskerne:

Det er alltid gøy å høre på teoriene, men dere har ikke tatt poenget her. Vi som driver med fiskekultivering til daglig med over 75 års erfaring fra området, har produsert millioner av settefisk og har 5 års høyere utdanning innen fiskeforvaltning, vet hvordan faktorene henger sammen nede i elva.

Da myndighetene bestemte å stoppe utsettinger av ørretunger i Glomma, etter et ti års utsettingsprosjekt til en pris på 100 millioner kr (hvor effekten var så godt som null), sendte samme mann en lang mail til den ansvarlige hos Fylkesmannen i Hedmark – Tore Qvenild. Her står det bl a:

Dette er en utvikling som verken kultiveringen eller sportsfiskerne tjener på. Regulantene jubler så klart. Det stadig mer konkurransepregede forsknings- og konsulentmarkedet jubler også over økt andel midler som frigis fra kultiveringen, og som føres over til økt fokus og behov for mer overvåkning, utredninger, konsekvensrapporter, tiltaksrapporter om nye habitatforbedringer, effektanalyser av disse, fisketellere som videre skal overvåkes årlig, osv, osv. Dette er et resultat av de nye retningslinjene. Habitatforbedrende tiltak skulle ha vært en supplering til fiskeutsettingene. Det kan for øvrig stilles spørsmål om hvilke habitatforbedrende tiltak som egentlig er gjennomførbare.

Utsettingstall unndratt offentlighet

For tre år siden ga jeg ut boka ”ØRRET”. Under forarbeidet tok jeg kontakt med OFA for å få vite hvor mange ørretunger som ble satt årlig i noen av referansevannene jeg ville bruke i boka. Fram til 2010 ble utsettingstallene for hvert enkelt vann offentliggjort i OFAs årbok. Da det ble bestemte å bruke digitale informasjonskanaler heller enn trykte, ble de ikke lenger publisert. De forsvant fra offentligheten og ble umulige å finne. En årelang mailkonversasjon med daværende daglige leder kuliminerte i desember 2015:

“Hei Lars, Beklager at det tar litt tid å gi deg et svar på din forespørsel. Av erfaring vet vi at det er mange som kan ha synspunkter på utsettingene, som for så vidt vitner om et bra engasjement. Vi mener å ha gode rutiner for innhenting og vurdering av grunnlaget for utsettingene som er basert på lokalkunnskap og sentrale diskusjoner og analyser. Å legge ut data for alle utsettingene ønsker vi ikke da vi verken har kapasitet til å svare på alle mulige henvendelser som vi vet vil komme, i tillegg til at det er en stor jobb å samle alle dataene.”

Å nekte å informere om utsettingstall fordi man selv vet best og ikke vil ha noen diskusjon vitner ikke bare om selvgodhet, det er også et lovbrudd. Så var det først etter at jeg meldte denne mangelen på åpenhet inn til Miljødirektoratets klagenemnd for miljøinformasjon, det ble fart på sakene.

Etter at jeg offentliggjorde klagen min mottok OFAs lagledere og områdeansvarlige en personlig melding fra daglig leder:

OFA har registrert utspill i media knyttet til at vår organisasjon er klaget inn for Miljøklagenemnda. Vi er blant de aller første til å ønske alle initiativ knyttet til en faglig forankret og bærekraftig forvaltning velkomme ..I media har vi registrert at det fremmes påstander om at OFA unndrar informasjon om viktige forvaltningsprinsipper… Vi skal være forsiktige med å spekulere i motivene for initiativ som er fremmet, i beste fall handler det om manglende kunnskap om hvordan OFA utøver sitt forvaltningsmandat. OFA ønsker konstruktive medspillere … For dette har OFA godt etablerte forum, – et slikt fora er vårt årsmøte hvor 18 lokale jeger- og fiskerforeninger tilsluttet NJFF i tillegg til medlemskommuner og alle grunneiere  er representert. 

Dagen før Miljøklagenemdas dom la OFA ut de forespurte utsettingstallene på hjemmesiden sine. Mange av tallene var fiktive, og deler av oversikten jeg hadde etterspurt fantes ikke. Muligheten til å kommentere dette på OFAs egne hjemmesider forsvant imidlertid to dager etter at listene ble lagt fram. Da ble diskusjonsforumet på siden lagt ned.

Konflikten

Den daglige lederen som ble sparket i høst, begynte i jobben i januar 2019, en  stilling han fikk i konkurranse med flere kvalifiserte søkere. Han flagget tidlig et ønske om å etablere samarbeid med ulike faglige instanser og brukergrupper og ha full åpenhet rundt fiskeutsettinger og annen virksomhet. Han mente også at OFA burde delta i diskusjoner rundt forvaltningsspørsmål heller enn å alltid hevde at de visste best og avvise andres synspunkter.

Dette var ikke en slik sjef den toneangivende blant de tre ansatte i Sørkedalen var vant til fra før eller ønsket seg. I sine 17 år som ansvarlig for driften av anlegget, og i praksis den øverste OFA-myndigheten i settefiskrelaterte spørsmål, hadde verken tidligere styremedlemmer eller daglige ledere blandet seg inn i hans avgjørelser og meninger. Han var ansett som fageksperten på forvaltning og tronet over alt og alle i saker som var innenfor hans arbeidsfelt. Han hadde en klar mening om hvilken kandidat som var best egnet som ny daglig leder da stillingen ble utlyst i 2018.

Men styrets valg falt på en annen. Det måtte ende med bråk, og det gikk snaue tre uker ut i januar 2019 før den første klagen dukket opp. Et fire siders tettskrevet notat om den nye sjefens forsøk på å overtale de ansatte til å godta hunden hans på kontoret til tross for allergiproblemer hos settefisksjefen og lærlingen hans. Klagen var underskrevet settefisksjefen og lærlingen hans og ble behandlet på OFAs styremøte 8. februar. I styrereferatet står det bl a:

Gjennom de siste 17 år har daglige ledere og ansatte på anlegget hatt hund(er) med på kontoret/arbeidsplassen. Allergiproblemet knyttet til hund har aldri blitt nevnt før på styremøtet før jul. Før det har dette ikke vært noe tema. …

Videre heter det:

… I forbindelsen med ansettelse av ny daglig leder ble det fra de ansatte spilt inn særlig behov om å styrke kapasitet og ressurser for drift av anlegget. Ansatte med drift som fagansvar har da et helt spesielt ansvar for å skape godt samarbeidsmiljø og inkludering for vår nye daglige leder.

Ordlyden ga tydelige signaler om hvilken vei dette ville bære. Den nye lederen hadde meninger om saker som tidligere var settefisksjefens domene, og han løftet fram andre oppgaver og holdninger. Arroganse og selvgodheten preget ikke lenger henvendelser og innspill fra fiskere som er uenige i OFAs forvaltningstrategi. Økt aktivitet på sosiale medier og etablering av egen jentegruppe var heller ikke favorittsaker for ansatte og områdeansvarlige som tidligere hadde hatt ett fokus – settefisk. Konfliktnivået økte og i oktober 2019 gikk settefisksjefen ut i langtidssykemelding med klar beskjed om at han ikke kom tilbake på jobb før den nye daglige lederen var fjernet eller hadde sluttet frivillig. Like etter la de områdeansvarlige ned vervene sine i solidaritet med den sykmeldte, og snart startet kretsen rundt dem arbeidet med å få til et  eksekstraordinært årsmøte for å få valgt et nytt styre.

Etter at konflikten toppet seg høsten 2019 med langtidssykemeldinger og utmeldinger hadde styret fortsatt full tillit til den daglige lederen de hadde ansatt et år tidligere.

Bymiljøetaten i Oslo har som uttalt holdning å ikke blande seg inn i styringsprosessene til de mange frivillige organisasjonene og lagene de samarbeider med. Ryktene om mistillitsforslag og ekstraordinær generalforsamling fikk imidlertid begeret til å flyte over. 7. januar mottok OFA et brev hvor det bl a het:

Bymiljøetaten har full tillit til at sittende styreleder, styre og daglig leder på en god måte ivaretar OFAs forpliktelser i henhold til avtalen med Oslo kommune. Bymiljøetaten finner det videre tilstrekkelig godtgjort og dokumentert at prosessen rundt ansettelsen av daglig leder ble gjort på en ryddig og god måte. Bymiljøetaten kan ikke se at et ekstraordinært årsmøte på noen måte er ønskelig eller hensiktsmessig for å løse de utfordringer som har oppstått i administrasjonen.

Mistillitserklæringen som ble undertegnet av representanter fra 9 av de 18 NJFF-foreningene som er tilsluttet OFA

Dagen etter var det et møte for å samle fraksjonistenes tropper på klubbhuset til Oslo Sportsfiskere ved Holmendammen. Deltakerne var kjent med innholdet i brevet fra kommunen. Allikevel  skrev representanter fra 9 av OFAs 18 medlemsforeninger under på et håndskrevet mistillitsnotat mot det sittende styret.

En uke senere fikk styret videresendt en mail skrevet av en av de områdeansvarlige som hadde lagt ned vervet sitt bare noen måneder tidligere:

 «Hei, karer!… Planen nå er at nåværende styre må gå av på årsmøte som avholdes om noen uker. Planen er å få inn et nytt styre som tar tak, fjerner daglig leder og får anlegget opp å gå på normalt vis. Daglig leder gjør nå noen siste forsøk på å få OFA opp å gå igjen. Han sitter nå alene nede på anlegget, og forsøker å samle en gjeng nye områdeansvarlige. Går alt etter planen vil vi «gamle» OAer blir satt inn igjen etter at nytt styre er kommet på plass. Det er i hvert fall planen om alt går slik vi tror, og ønsker. 

Planlegger man et kupp, er det lite lurt å avsløre planene per mail. Det holder med en sviker eller en modig, alt etter som man ser det, for å bli avslørt. Styret ble varslet, og på møtet hvor mailen ble diskutert reagerte Oslo Kommunes representant med følgende i flg styrereferatet:

Hvis denne e-posten gjenspeiler OFAs organisasjonskultur, så har OFA blitt en organisasjon som Oslo Kommune ikke kan ha noen relasjon til. Det å innsette et nytt styre som har til hensikt å avsette daglig leder er ingen opsjon! Dette må valgkomiteen få tydelig beskjed om. Oslo kommune forutsetter at nytt styre etablerer godt samarbeide med daglig leder. Dette støttes av et samlet styre, inkl Kristian Berglund, Løvenskiold Vækerø.

Skarpere advarsel kan ikke gis fra en grunneier, men valgkomiteen tok ikke hensyn til den. På årsmøtet, som ble utsatt til juni 2020 pga korona, innstilte den et styre som tre måneder senere iverksatte det første steget i planen beskrevet i mailen. Mot grunneiernes stemmer vedtok flertallet i styret å si opp daglig leder. Han ble bedt om å forlate arbeidsplassen i Sørkedalen på dagen. 24 timer senere var settefisksjefen tilbake på jobb etter nærmere et års fravær. Snart var også den tidligere daglige lederen på plass, innleid på konsulentbasis.

Hvor lenge kan de to store grunneierne Løvenskiold og Oslo Kommune leve med et forvaltningsorgan som har en organisasjonsform som gjør det mulig for en fraksjon i frivillighetsapparatet å gjøre et kupp som gjeninnfører et regime de ikke ønsker?

Dagens OFA-ledelse spiller et høyt spill. Oppsigelsen og det kommende rettslige etterspillet kan fort få konsekvenser de ikke har vært bevisst, uansett utfallet i arbeidsretten. Det er nemlig ingen selvfølge at fiskeforvaltningen av Oslomarka fortsatt skal organiseres slik den har vært siden krigen.

Lars Nilssen

Stikkord: , , , , , , , , , , ,